Bier, blomster og honning fra himmelen

Ilona Drivdal
Sosialantropolog

Bier som brobyggere mellom naturen og mennesket
Det er et ”universelt fenomen” at bier blir assosiert med ”harmoni i naturen”. De fleste mennesker vet at biene lever i interaksjon med et mangfold av planter og andre dyr. Velkjent er bienes bestøvning av planter. Forholdet er gjensidig; der det ikke er planter, trives ikke bier, og omvendt. Derfor har biene en viktig rolle når det gjelder bevaring av biologisk mangfold. Forskere, som i nyere tid har oppdaget den viktige interaksjonen mellom bier, trær, bladlus og maur i skogen konstaterer at der det finnes bier, er det resistens mot skogdøden. Biene er også ”formidlere” mellom planter og mennesker. De samler nektar fra planter og omdanner den til honning, det eldste søtningsmiddel som menneskeheten kjenner til. ”Honningjakt”, der mennesker klatrer opp i trærne for å høste honning fra ville bisvermer, er en gammel virksomhet på linje med jakt og sanking ellers. De eldste hulemalerier som tyder på dette er oppdaget i Sør-Afrika. Biene har i løp av årtusener ”vandret” nordover og tilpasset seg kaldere klimatiske forhold. Mennesker har etter hvert utviklet metoder for å kultivere dem slik at de også kan overleve i kaldere klima, med hjelp av overvintring i kasser og fôring i dårlig vær. Virksomheten ble på en måte flyttet fra skogene til kulturlandskap – fra natur til kultur. I dag er birøkt ”rasjonalisert”, med moderne produksjon og med kunstig avl. Allikevel er ”domestisering” bare mulig etter bienes egne premisser. Det er fremdeles omdiskutert om bier er husdyr eller ville dyr. Deres liv er så avansert, at forskere sier at de har sin egen ”kultur” og ”samfunnsoppbygning”, med velorganisert ”arbeidsdeling” og ”statsdannelse”.

 

Den tyske forskeren Max von Frisch fikk nobelprisen for å oppdagelsen av bienes ”dans” (Biene formidler budskap gjennom bevegelser, hastighet og vinkling til sollyset i dansen) som en slags kommunikasjon eller ”språk” som kan leses. Biene med sine arbeidsrutiner og samfunnsmodeller er ikke bare naturvitenskapelig interessante, bisamfunnet er også interessant for samfunnsforskere som modell for beskrivelse av samfunnsstrukturer, og de har inspirert kulturhistorikere til å skrive om samhandling mellom bier og mennesker i rituelle settinger.

I senere forskning er det stor vektlegging på det flerfaglige og flerkulturelle, i takt med ”globaliseringsprosesser” og kommunikasjon over alle grenser. Et problem er at forskere fra ulike fagfelt snakker forskjellige språk og at det blir vanskelig både å forstå og ikke minst forene ulike perspektiver på en og samme sak. Som vi skal se gjelder ikke dette kun forskere men også interessemotsetninger av kulturell karakter. Med andre ord kan oppfatninger av natur være forskjellige, avhengig av menneskers samfunnsmessige eller kulturhistoriske ståsteder. Som antropolog har jeg forsøkt å presentere et stykke ”kvalitativ” forskning, basert på deltakende observasjon (jeg selv er birøkter), i en slags fenomenologisk tilnærming med fokus på bier – og natur – som kan fortolkes fra flere perspektiver. Biene blir i denne sammenheng et slags bindeledd mellom ulike forståelser av verden – for eksempel mellom en religiøs og verdslig livsanskuelse, eller en holistisk og reduksjonistisk tilnærming. Ved å fokusere på biene og deres relasjon til menneskene kan vi forstå interessemotsetninger og avdekke et felt der kommunikasjon over faggrenser både er viktig og interessant. Det flyter honning gjennom menneskehetens kultur- og idéhistorie, fra magi og profetier til nyere diskurser om miljø og markedskrefter.

Bier mellom himmel og jord
La oss begynne med kulturhistorien: Eva Crane og John B. Free, som begge er berømte bi- og naturforskere, har oppsummert historiske beretninger der bier inngår. De hevder at biene har en trygg plass i menneskets bevissthet, i mange epoker og på mange steder i verden. Det er kanskje et universelt fenomen at biene i mange sammenhenger blir knyttet til det ”hellige”. Bigårder ble plassert i sakrale omgivelser som templer, klostre eller prestegårder. Det var henholdsvis sjamaner eller prester som utførte birøkt som kulturell handling, og det var ikke uvanlig å tro at honning kom fra himmelen. Blant andre Aristoteles antok at honning var mirakuløse duggdråper som falt ned fra himmelen, mens Pave Gregor foreslo at den kom fra den hellige ånden. Indiske, greske og norrøne myter har til felles at de beskriver honningen som ”Gave fra Gudene”. Grekernes Zeus og Indernes Krishna ble oppfostret med den. Særlig elsket av Gudene var mjød brygget av honning – den første alkoholholdige drikken lenge før vinen ble kjent. Det fløt store mengder av den i Valhall og på Olympen. Gudene formidlet visdom til menneskene ved å inspirere poetene med honningmjøden. Frem til i dag har bivoks spilt en sentral rolle som sakralt objekt i den katolske og i den etiopiske kristne kirken. I dag er det vanligere å se på biene – som alle naturfenomener – i nyttesammenheng, og man snakker om oppdrett, råvarer, produksjon og markeder. Gjennom tidene har menneskers oppfatning av bier og deres produkter endret seg. Ved å studere forholdet mellom mennesker og bier historisk og på tvers av kulturer kan biene fungere som indikator på samfunnsendringer.

Bier er gode å tenke med
Som sosialantropolog har jeg særlig befattet meg med bier og symbolbruk. Biene går ofte igjen, i historien og dagligspråket, som metaforer – de benyttes som bilder på noe annet enn seg selv. Med referanse til de strukturalistiske antropologene, med Lévi-Strauss som den mest betydningsfulle, kan vi si at biene er ”gode å tenke med”. De er gode assosiative bilder for å strukturere verden – både den verdslige og den hellige. Noen ganger brukes slike metaforer bevisst, andre ganger ubevisst. Ved å studere disse metaforiske bildene av bier kan vi avsløre dyptliggende, kulturhistorisk betingede, holdninger og tenkemåter. I en analyse av metaforer som blir brukt i forbindelse med bier og deres produkter oppdaget jeg tre sentrale aspekter som kan være ”universelle”:

 

1) Kjærlighet og fruktbarhet
Bier og deres produkter er i mange sammenhenger symbol for kjærlighet. De blir assosiert med ”harmoni i naturen”, noe som kan resultere i seksualitet og fruktbarhet (hva er nærmere naturen enn nettopp ”bier og blomster”). I etniske grupper der mennesker lever mer direkte knyttet til natur (f.eks. i Øst-Afrika), blir honning fortsatt brukt i forbindelse med fruktbarhetsritualer I europeisk historie finner man liknende beretninger, men her endret forholdene seg.

2) Transformasjon til ”spirituelle” sfærer
Et annet aspekt ved biene – og særlig deres produkter – er ”transformasjon”. Den kristne kirken ledet oppmerksomheten bort fra fruktbarhet og jordens grøde til det hinsidige og overjordiske. Nå skulle man forvente harmonien, lykken og honningen langt borte i fremtiden, i det lovede land. I Bibelen og i Koranen flyter det av honning. Honningen bringer mennesket til et ”høyere nivå” – om dette nå befinner seg et sted langt borte i det ”hinsidige” eller i menneskets egen bevissthet. Også i tradisjonelle samfunn i Øst-Afrika, er konsum av honning brukt som symbol for transformasjon, knyttet til ritualer der menneskene kommuniserer med Gudene eller åndsvesener. Forvandling av honning til mjød, og omstøpning av voks til lys eller sakrale gullfigurer er bilder på overgangen fra det materielle til det spirituelle. Interessant for antropologer er derfor ikke bare honningens tankevekkende egenskaper, men også dens tilknytning til overgangsritualer slik som Victor Turner har beskrevet dem.

3) Samfunnstrukturer
Naturforskerne og bi-forskeren Eva Crane påpeker at menneskene, etter hvert som de beveget seg fra de religiøse sfærer i retning av sekularisering, viet mer oppmerksomhet til den organisasjon og samfunnsstruktur som preger en bikube. I middelalderen sammenliknet man bisamfunnets velordnede struktur med klosterlivet. I den britiske viktorianske perioden snakket man om arbeidsdeling og ”industrielle bier”. I pionertidens Amerika var man opptatt av biene som ”familie”, i samsvar med nybyggersamfunnets mange familiebedrifter. Senere snakket amerikanere om bier i termer av ”industrialisering”, og de ble opptatt av problemstillinger med migrasjon og avl av ulike bi-raser. Karl Marx interesserte seg selvsagt for produksjonsforhold mellom dronning, arbeidere og droner. Antropologen Radcliffe Brown beskrev livet i bikolonier som ”social phenomena”. Moderne birøktere observerer arbeidsdelingen mellom ammebier, pussebier, forsvarsbier, speiderbier osv. Vi kan si at oppfatningen av biene endret seg parallelt med historiens utvikling mot nasjonalstater og industrialisering.

På bi-safari i Øst Afrika
På 70-tallet var antropologene Brokensha and Riley med på tradisjonell honningjakt i Kenya. De påpekte at tradisjonene vil endre seg raskt, av politiske, økonomiske og miljømessige grunner. Beite- og jaktområder kom under statlig kontroll, og det som var igjen av skogene ble vernede naturområder. 30 år senere, i 1996, kom jeg til Øst-Afrika for å delta på kurs i ”Bihold for Utvikling”. Kurset inngikk i et program der man søkte å forene kompetanseutbygging basert på tradisjonell kunnskap, og internasjonal støttede utviklingsprosjekter. Vi reiste i turistbuss over støvete savanneområder for å besøke prosjektene. I denne regionen har beiteområder blitt til nasjonalparker, og de etniske gruppene har blitt fattige. Birøkt har i denne sammenheng blitt en mulighet for å overleve. Maasai-mennene selger honning til turistene, og konene deres blander bivoks med urter til skjønnhets-kremer. Biene har blitt en del av den økonomiske inntjeningen, men verken biene eller deres produkt har mistet sin status som hellig. Vi kan si at biene inngår i en verdslig og en hellig logikk – det ene utelukker ikke det andre. Den beste honningen henter maasaiene fra det hellige fjellet, Kilimanjaro, som lyser over steppen med den hvite snøtoppen.

På Kilimanjaro lever maasaienes naboer, chagga-folket. De er ikke nomader men jordbrukere. De har gjennomgått raske tilpassningsproseser, gjennom et århundre med kolonistyre, misjonering, kaffesalg på verdensmarkedet og modernisering generelt. Chaggaene fremstår i dag som Tanzanias og kanskje Afrikas mest utdannede og ”moderne” etniske gruppe. Nettopp fordi chaggane har gjennomgått slike raske samfunnsmessige endringer fant jeg det interessant å skrive en antropologisk avhandlig om dem. I motsetning til maasaiene har deres religiøse forhold til honning endret seg som følge av markedstilpasning.

Magi og myter på 1900-tallet
Den tyske misjonæren Bruno Gutmann har skrevet etnografiske beretninger om lokale tradisjoner og birøkt fra denne regionen. Gutmann deltok selv i den lokale birøkttradisjonen på Kilimanjaro og hans nedtegnelser ligger forvart i arkiver. Honningjegere på denne tiden var ”innviede” menn. De var på jaktleir langt inne i fjellets frodige regnskoger, der de var utsatt for mange farer og måtte gjennomgå seremonier og ofre til gudene for å beskytte seg mot onde ånder. Chagga-folket hadde et ordtak som sa at ”bier er på alle måter som mennesker” og de kjente bienes avanserte sosiale organisasjon. Honningjegere klassifiserte insektene som ”stammer”, oppdelt i ”klaner” slik som chagga-folket selv var strukturert. Biene og meliponene (som er ”broddløse bier”) var segmenter av ”insektstammen”. Honningjegerne skilte mellom en ”klan uten våpen” og en ”klan som fikk våpen i arv fra forfedrene”. Som stolte krigere, beundret chagga-folket den våpenbærende klanen som den overlegne. I tillegg observerte de arbeidsdelingen blant biene, som de speilet sitt eget samfunn i. Jegerbiene var unge krigere, dronningen var selvsagt en mannlig høvding. Dronene ble sett på som dovne karer som bare holdt seg hjemme for å drikke honningøl. Et annet viktig aspekt var den strenge motsetningen mellom menn og kvinner. Menn ble assosiert med villmarken, krig, jakt og utmarksliv, mens kvinner måtte holde seg i hjemmet og i landsbyen der de var ansvarlige for jordbruket. Honningjakt – og magi – var derfor forbeholdt menn.

Markedskrefter og miljøvern på 2000-tallet
Etter ett århundre med kolonistyre, misjons- og bistandsvirksomhet og kommersialisering av kaffedyrking er chagga-folket blitt ”kristne og siviliserte”, som de selv sier. Deres naturomgivelsene ble deklarert som Nasjonalpark i 1972 og World Heritage Site i 1989. Naturen er underlagt kontroll av den politiske nasjonen og beskyttet av ”hele verden”. Menneskelige aktiviteter som jakt og honningjakt er forbudt fordi naturen, etter vestlige ideer, skal forbli ”uberørt” og jomfruelig. Dette har fått konsekvenser for menneskene som bor der og deres forhold til bier. Etter at naturområdene ble vernet, flyttet gamle birøktere ville bisvermer til landsbyene, og ”domestiserte” dem på småbrukene. Biene ble flyttet fra det villmarken til byen og med det endret meningsinnholdet i relasjonen menn og bier seg. Småbrukene har vært kvinnenes domene, og kvinner har i følge tradisjonen ikke kunnskaper om birøkt. Biene ble både ”tamme” og de ble flyttet inn i en kvinnesfære. Unge birøktere er det få av, og de tenker i nye mer markedsorienterte baner, – som ofte gjenspeiler vestlige livssyn.

Alloys er birøkter og filosof. Han og noen kolleger er utdannet i birøkt, og har studert i utlandet. Tilbake ved Kilimanjaro har de gjenoppdaget ressurser og ser på biene i fra nye vinklinger. De snakker om økologi og ”bærekraftig utvikling”, Rio-konvensjonen og løftene om lokal deltakelse, og de frykter utryddelse av bier og biologisk mangfold. De ønsker å tilbakeføre biene til deres naturlige omgivelser, til skogene, for å verne ressursene og folks levebrød ved Kilimanjaro. Deres tilnærming til naturen står imidlertid i opposisjon til myndighetens syn, som er preget av vestlig innflytelse og bevaringstankegang. I Tanzania inngår birøkt under miljøforvalting, og bier ble lenge forvaltet under ”Wildlife” i selskap med løver eller elefanter i vernede områder. Alloys og hans kolleger på Kilimanjaro kritiserer denne vestlige (Europeiske) grensedragningen mellom miljøvernområdet og kulturlandskapet, om ”uberørt natur” på den ene siden, og (over)forbruk på den andre siden. Håpet til Alloys er at biene – og naturen – kan bevares og samtidig brukes av mennesker.

De moderne birøktere (Alloys og hans likesinnede) ser potensialet i de fredelige ”broddløse” biene (”deres venner”) og de prøver å overbevise birøktere om at bier kan ”domestiseres” – gjerne hjemme på småbrukene. De reklamerer for prosjekter med biavl, honningforedling og markedstilpasning, med et sideblikk på alle salver og honningkaker som konene kunne produsere hjemme på kjøkkenbenken.

Meningen med bier og livet…
Under mitt opphold blant chaggaene, diskuterte jeg ofte biene, naturen og meningen med livet, både med min venn Aloys og andre på bigården. Egentlig hadde jeg kommet for å studere ”magi”, men ritualene med honningkonsum og birøkt som sakral handling ble borte etter at chagga-folket konverterte til kristendommen. De etnografiske beretninger som misjonær Gutmann har nedskrevet i gotisk skrift for ettårhundre siden, støver ned i et lite museum i prestens kontor. -I dag er det ikke lenger naturmagi, men vestens magi, troen på markedskreftene og den usynlige hånd som styrer livet, også i chagga-landet vårt- grubler Aloys. Men chaggaer er kjente for å tilpasse seg til stadig endrede forhold og globaliseringsprosesser; kollegene forener vestlige diskurser om produksjon og økønomistyring med ideer om natur og Gud på en anvendelig måte. Aloys viser til et eksempel fra Bibelen: Mennesket skal ikke ødsle i vingården, men har fått et ansvar av Herren å formere vindruene slik at ingen i verden skal sulte. Flere druer, flere bier og blomster skal det bli, og mer honning skal flyte fra Kilimanjaro. Historien om ”hellige bier” kan omskrives og tolkes, nå i kristen format??. Birøktere på Kilimanjaro kritiserer imidlertid europeiske fortolkninger om at mennesket skulle være herre over dyr og andre skapninger i naturen. Mennesker er jo tjenere, med ansvar for sine omgivelser og medskapninger. Helheten og harmonien i Guds skaperverk, mangfoldet i naturen, skal opprettholdes gjennom samarbeide mellom planter, bier og mennesker. Derfor har nettopp birøkt en viktig oppgave. Biene er ”brobyggere” mellom natur og kultur, mellom Gud, planteriket og mennesker, budbringere ”mellom himmel og jord”.

Personlig legger jeg merke til ”universelle fenomener” med bier som burde utforskes dypere. Påfallende er menneskers forestillinger om bier som ”farlige ville dyr” eller honning som ”gudegave”. Er menneskers angst for insekter uttrykk for en generell angst for å være i den ”virkelige naturen”, eller for å ta ansvar for omgivelser og medskapninger? Biene kan stikke, og ”virkelig natur” kan være ubekvemt. Birøktere klager over mangel på rekruttering, men bienes og naturens produkter er verdsatt i vårt konsumsamfunn. Påfallende er også at forestillinger påvirker naturopplevelser, for eksempel gjennom markedsføringens ordmagi. I Mellom-Europa, der folk frykter skogdøden, omsetter man ”skoghonning”, med stor suksess. I Norge har samme produkt gått under navnet ”lusehonning”, noe som ingen orket å svelge. Birøktere fra Kilimanjaro undrer seg, hvorfor folk oppsøker naturen bare når de har ferie. Og de undrer seg over at det helst skal være en ”uberørt natur” som er langt borte fra deres egen virkelighet. Er menneskers store kjærlighet til naturen en avstandsforelskelse?

Et svar kan være: Bier kan stikke, men honning er søtt; Naturen er flott, men på avstand helst møtt.


© Ilona Margarete Drivdal

Ilona Margarete Drivdal
Sosialantropolog
Solyunet
N-2477 Sollia
Norge
e-post: Ilona Margarete Drivdal

Upplagt av Rune Hedberg